«Døden er den eneste seierherren i alle kriger»

Morten Steinfeld var i 1941 elev ved Aalesund høyere offentlige allmueskole, eller «Latinskolen» som den fortsatt heter på folkemunne. Han var skoleåret 1941/1942 en av to redaktører for studentavisa som på den tida het «Aqua Vitae». Krigen kom opp som tema allerede i første utgivelse. I avisa, som ble gitt ut i oktober 1941 stod det på trykk en tekst som  bærer tittelen «Hva er krig?».  Det er tydelig at de var preget av det som skjedde i Norge på 1940-tallet.

Morten gikk av som redaktør i 1942, men skrev rett før arrestasjonen på nyåret 1943 en artikkel som kom på trykk i skoleavisa. Artikkelen hadde tittelen «Personlige betraktninger av Morten Steinfeld». Han starter artikkelen med å gjøre rede før hva han synes om innholdet i studentavisa før han går over til å skrive om den pågående krigen:

«Tilsutt noen ord om redaktørenes «Tanker kring nyåret». Forfatteren av disse betraktninger har på en ypperlig måte fått ikledd ord, de tankene som beskjeftiger er stor del av verden i dag. -Hvordan skal det gå med oss? Er menneskene fortapt? Går vi med raske skritt mot sivilisasjonens undergang? Og den herjede verden, slagmarkenes gru, alle de millionene som står midt oppe i slakteriene, synes å forme svaret: ja!

Krig har det alltid vært på jorda. I de tidsrumma historiens lys faller over, har det gjennomsnittlig bare hvert 13de år vært fred over heile jorda. Menneskenes grådighet og maktbegjær var drivfjæren. Ettersom de små snevre samfunna, slektene, stammene slutta seg sammen til stater, og små riker ble slått sammen til store, kom det større dimensjoner i krigene. Den sterke mot den rikere, stamme mot stamme, fyrste mot fyrste og tilslutt livssyn mot livssyn, frihet og folkestyre mot undertrykking og despoti. Hverken menneskeheten eller den enkelte stat tjener på krigen. – «Døden er den eneste seierherren i alle kriger». Men kampen vil fortsette inntil den defintive frelse for menneskets frihet,- sivilisasjonens grunnvoll. Frihet- retten til å tale, tro og tenke, retten til å få rettt, retten til å være seg sjøl- til å realisere seg sjøl. Det er det ungdommen skal kjempe for. Det enkelte individets frihet og rett- det er det som skal frelse menneskeheten og sivilisasjonen fra undergangen. –

Redaktørene setter sitt håp til freden. Det har vært gjort før. Alltid når de store krigene har tatt slutt, har menneskene med sedvanlig mangel på logikk trodd at med freden ville alle sorger være slutt, alle vansker løst; de feirer freden, og glemmer ødeleggelsene, hatet og nøden krigen har skapt. Når de våkner av rusen og ser elendigheten som krigen bare har gjort verre, brister troen på freden  og det gode- især hos de unge. Skuffede, bitre, uten tro og framtidshåp faller de som ofre for pessimistiske, ofte dødsforherligene filosofer. Etter 1815 var det Schopenhauers mørke filosofi, etter 1920 vesentlig Spenglers «Untergang des Abendlandes», med sine dystre spådommer. I denne stemning er det de blir lokket av folkeførernes talestrøm og falske løfter.-

De glemmer en ting: Fredsslutningen er bare en avslutning på krigen. En bytter ikke på en dag blodsbestenkte bajonetter med palmegrener. En må la verden få tid til å falle til ro, en verden, der det å drepe er ultima ratio, forandres ikke med et pennestrøk. Fredstraktaten skal være forarbeidet til en bedre verden, men den fulle løsning må bli resultatet av mange års tålmodig arbeid. Kan ungdommen vinne over depresjonen som nok vil komme kan den tvers gjennom etterkrigsbitterheten bevare troen på det gode i menneskene, på menneskets verdi i seg sjøl på friheten og retten som samfunnslivets grunnvoll - da er vi kommet et langt skritt på vegen mot et bedre samfunn. For det er vi som nå er unge som skal bygge den nye verden.- «

Denne artikkelen er trolig det sist kjente Morten Steinfeld har skrevet. Allerede 25. februar gikk båten fra Ålesund hvor Morten, Reidun og Lea var om bord. De ble sendt til Auschwitz. Faren, Israel, hadde allerede blitt deportert, i november 1942. Man vet ikke sikkert når og hvordan Morten døde. Noen mente å ha sett han i live flere måneder etter ankomst til Auschwitz, andre mente han ble sendt direkte i gasskammeret. Morten finnes også på en liste over fanger deportert fra Norge til Monowitz. Onkelen fikk senere informasjon om at han omkom av utmattelse under marsjen. Det har derfor blitt antatt at Morten døde 3. mars 1943, kort tid etter han skrev innlegget i «Aqua Vitae». Morten ble bare 18 år.

Du kan lese hele innlegget til Morten Steinfeld i vedlagte fil. Se nederst på sida.
 

Familien:
Israel Steinfeld f. 1889- Død i Auschwitz (sannsynligvis) 15.05. 1943
Lea Steinfeld f. 1896- Død i Auschwitz (sannsynligvis) 03.03.1943
Reidun Steinfeld f. 1922- Død i Auschwitz (sannsynligvis) 03.03.1943
Morten Steinfeld f. 1925- Død i Auschwitz (sannsynligvis) 03.03.1943

Kilder:
Møre og Romsdal fylkeskommune. Aalesund offentlige høgere allmennskole. «Aqua Vitae» 1941- 1944
Alvik, Therese. Familien Steinfeld. Da byen gråt. Selja Forlag 2013
Foto her hentet fra: https://www.geni.com/people/Morten-Steinfeld/6000000037880102381. Sist besøkt 08.05.2018

Tekst: Vibeke Lunheim, IKA MR.