Veien til VM begynner på den lokale treningsbanen

Fra Devoldmarka til stadiondrømmer

Da fotballen fikk sitt gjennombrudd i Ålesund, manglet byen noe av det viktigste sporten trengte, nemlig fotballbaner. Nettopp spørsmålet om hvor og hvordan slike baner skulle bygges, skulle etter andre verdenskrig utvikle seg til en stor idrettsdebatt.

Fotballen kom relativt sent til Ålesund. Ifølge sekundærlitteraturen var en viktig årsak at man i Ålesund manglet et egnet sted for å spille fotball. Den tettbygde byen, omgitt av sjø og bratte fjellsider, hadde få flate arealer som egnet seg til fotballbaner. Det første stedet det ble spilt fotball i Ålesund var Devoldmarka i Skaret. Området ble omtalt som en bane, selv om forholdene var enkle og i liten grad egnet for organiserte kamper.

Interessen for fotball i Ålesund var likevel stor og det ble i 1913 dannet flere gutteklubber. En av disse klubbene var «Lyn», som den 14. februar 1914 var med å stifte «Sportsklubben Rollon».  

Selv om interessen for fotball var stor, hadde klubben ingen egen fotballbane. I likhet med flere andre klubber i Ålesund måtte spillerne nøye seg med Devoldmarka og senere leie treningstid på Nørvebana, som Aalesunds Fotballklubb tok i bruk i 1915.

Fram mot utbruddet av andre verdenskrig vokste både fotballen og klubblivet i Ålesund. Rollon utviklet seg fra en gutteklubb til en bred idrettsklubb, som  i tillegg til fotball også drev med blant annet ski, friidrett og håndball. Klubben stod også bak et medlemsblad som senere ble omtalt som et av landets beste, og var tidlig ute med å etablere en aktiv dameavdeling.

Til tross for den sterke veksten mente klubben at de dårlige treningsforholdene bremset utviklingen av både fotballen og annen idrett i byen. I Rollons jubileumsskrift fra 1939 heter det at treningstiden var utilstrekkelig, og at ferdigstillelsen av egen stadion ville kunne løfte nivået på fotballen i Ålesund. Samtidig jobbet man i Ålesund kommune med et større kommunalt idrettsanlegg på Aksla. Arbeidet kom i gang før andre verdenskrig, men ble forsinket av krigen og krevde store økonomiske ressurser. Da freden kom i 1945, stod derfor kommunen allerede midt i et omfattende stadionprosjekt.

Etter andre verdenskrig opplevde idretten sterk vekst over hele landet. I Kristiansund samlet Kristiansunds Fotballklubb inn penger til et eget idrettsanlegg i Brunsvika, mens man på Hareid diskuterte om det var kommunen eller turnlaget som skulle stå for utbyggingen av en ny idrettsplass. Debatten i Ålesund var derfor langt fra unik, men en del av en større diskusjon om hvordan og av hvem etterkrigstidens idrettsanlegg skulle bygges og hvem som skulle forvalte dem.

Det var bred enighet om at Ålesund trengte bedre idrettsanlegg. Uenigheten handlet ikke om hvorvidt byen trengte flere baner, men om hvordan dette skulle løses, og hvem som skulle ha ansvaret.

Rollons løsning var å bygge et eget stadion gjennom frivillig innsats og innsamlede midler. Kommunens mål var å fullføre Aksla stadion og samtidig planlegge idrettsanlegg som kunne komme hele byens idrettsliv til gode. Dette var i tråd med utviklingen etter krigen, der kommunene fikk et stadig større ansvar for å planlegge og bygge felles anlegg. Dermed var grunnlaget lagt for en konflikt som skulle prege den offentlige debatten i Ålesund gjennom 1946.

«Klubbpatriotisme og personlige hensyn må vike for byens felles intresser. Rollon vil ha sin egen stadion og blåser i andres intresser»

Slik innledes et av de udaterte arbeidsnotatene i kommunens saksmappe om Rollons stadionplaner.  Med få ord oppsummerer notatet kjernen i en av de største idrettsdebattene i etterkrigstidens Ålesund. Lenger nede i det samme notatet heter det: «Der mangler samfundsånd, samkjensle og den rette sportsånd. Hvor er det blitt av de stolte ord «Samarbeide?»»

Etter frigjøringen tok Rollon opp igjen drømmen om et eget stadionanlegg. Klubbens mangeårige ildsjel Reidar Nilsen gikk i bresjen for prosjektet. Allerede sommeren 1945 begynte han å samle inn penger blant privatpersoner og næringsliv i Ålesund. Klubben arrangerte også utlodninger og arrangementer. Senere fortalte Nilsen i 75-års jubileumsboka til Rollon at «vi nyttet en lovløs tid, hvor vi mente at politimesteren hadde annet å tanke på». Allerede 1. desember 1945 hadde Rollon samlet inn om lag 110 000 kroner til stadionprosjektet.

Samtidig startet jakten på et egnet område. Valget falt etter hvert på den såkalte «Johnsenmarka» i Nørvevika. Området var allerede ekspropriert av Ålesund kommune i 1934 med tanke på framtidige idrettsformål. Rollon håpte at Ålesund kommune ville oppheve ekspropriasjonen slik at stadionplanene kunne realiseres. For Rollon fremstod dette som en naturlig løsning. Klubben hadde skaffet finansieringen, mobilisert frivilligheten og funnet et område som allerede var avsatt til idrettsformål.

Slik skulle det ikke gå. Spørsmålet om Nørvevika utviklet seg raskt til en prinsipiell debatt om hvordan og av hvem framtidens idrettsanlegg skulle bygges og forvaltes.

Gjennom vinteren og våren 1946 utviklet spørsmålet om Nørvevika seg til en av de mest omfattende idrettsdebattene i etterkrigstidens Ålesund. Rollon argumenterte for at klubben hadde finansieringen klar og at et eget stadion ville gi byen sårt tiltrengte treningsmuligheter. Klubben viste blant annet til at Aksla stadion fortsatt var under utbygging, og at treningstiden på de eksisterende banene var altfor begrenset. I et utklipp som er limt inn i det kommunale udaterte arbeidsnotatet ble det fra Rollon sine hevdet at tre timers trening i uken var utilstrekkelig for en klubb med 600–700 medlemmer som drev både fotball, håndball og friidrett. Rollon understreket samtidig at når de bygde et eget anlegg skulle det ikke bare komme klubben til gode. I klubbens medlemsblad fra juni 1945 het det: «Når banen en gang blir ferdig, så vil også andre idrettsklubber nyte godt av den.» Banen mente de altså kunne brukes av andre idrettslag, og klubben lovet treningstid til andre foreninger og friidretten.

I en rekke avisinnlegg i Sunnmørsposten i januar og februar 1946 ser vi at Sportsklubben Rollon også fikk støtte fra en rekke andre idrettslag og særkretser, blant annet Aalesunds Fotballklubb, Sportsklubben Herd, Sunnmøre Fotballkrets og Sunnmøre Friidrettskrets.

Begge parter begrunnet standpunktene sine med hensynet til fellesskapet. Rollon mente et eget stadion raskt ville gi flere treningsmuligheter og komme også andre klubber til gode. Kommunens administrasjon mente derimot at området først måtte inngå i en samlet plan for byens framtidige idrettsanlegg.

Kommunens administrasjon så saken fra et bredere samfunnsperspektiv. For kommunen handlet spørsmålet ikke bare om Rollons stadionplaner, men om hvordan et av byens få større idrettsarealer skulle komme hele idrettslivet til gode. Byingeniør A. Saxe beskrev i Sunnmørsposten 21. februar 1946 Nørvevika som et område med «utmerkede betingelser for samling av en rekke idrettsinteresser» og argumenterte for at området burde utvikles som et kommunalt idrettsanlegg. Han mente også at et slikt anlegg burde være «under ledelse av samfunnet, ikke av en enkelt klubb» Etter hans syn kunne kommunen bygge ut området trinnvis etter hvert som behovene og økonomien tillot det, slik at flere idretter kunne få nytte av anlegget. Dette var et syn som harmoniserte godt med administrasjonens ønske om en samlet planlegging av byens idrettsanlegg.

I sitt saksframlegg understreket rådmann Anton Alvestad at kommunen hadde plikt til å ivareta «de store fellesinteresser» og at kommunen måtte «være på vakt her». Han advarte også mot at «en må være merksam på faren ved å gi ein enkelt klubb herredømmet over dei få verdifulle areala som byen har». Han mente dette kunne føre til «forfordeling av klubbene» og i praksis skape et monopol til skade for byens øvrige idrettsungdom. Alvestad utelukket ikke et samarbeid med Rollon, men mente at kommunen burde stå for utbygging og drift av idrettsanleggene etter en samlet plan, slik at de kunne komme hele byens idrett til gode.

Etter flere runder i formannskap og bystyre ble ekspropriasjonen i Nørvevika opprettholdt. Samtidig fortsatte kommunen utbyggingen av Aksla stadion, som åpnet i 1948. Rollon måtte legge Nørvevika-planene til side. Klubben lette videre etter tomt, undersøkte flere alternativer og opplevde nye tilbakeslag. Først i 1950 ble grunnspørsmålet løst, da Rollon kjøpte Devoldmarka bak Aksla. På mange måter var klubben tilbake til der fotballhistorien til Rollon hadde begynt, på Devoldmarka.  Banen stod ferdig i 1952 til en kostnad på om lag 160 000 kroner, hvorav rundt 30 000 måtte lånes. Likevel gjensto én viktig utfordring: Rollon måtte fortsatt leie Aksla stadion til seniorkamper. Først da Rollonbana i Larsgården stod ferdig i 1985, fikk klubben endelig et anlegg som også kunne brukes til seniorfotball.

Mer enn bare en strid om ei fotballbane

Ordskiftet om Nørvevika viser et samspill som fortsatt preger norsk idrett. Frivilligheten ser ofte behovene først og mobiliserer engasjement, dugnad og handlekraft. Kommunens rolle er å tenke helhetlig, fordele begrensede ressurser og legge til rette for at flest mulig kan ta del i idretten. Mellom disse to perspektivene oppstår det av og til uenighet, men også grunnlaget for de idrettsanleggene som senere generasjoner får glede av.

Debatten i 1946 handlet om mer enn en fotballbane. Den speiler også utviklingen av den moderne kommunen etter andre verdenskrig. Kommunene fikk et stadig større ansvar for å planlegge, prioritere og bygge felles anlegg, mens frivillige lag og foreninger fortsatte å være drivkraften bak mye av aktiviteten. Det er nettopp gjennom arkivene vi kan følge denne utviklingen. Arbeidsnotater, avisutklipp og kommunale saksframlegg viser ikke bare hvilke vedtak som ble fattet, men også diskusjonene, argumentene og avveiningene som ledet fram til dem.

Når verdens beste fotballspillere entrer banen under et verdensmesterskap, er det lett å rette oppmerksomheten mot de store stadionene. Men ingen av spillerne på det norske landslaget begynte å spille fotball på en stor stadion. Veien til landslaget starter på en treningsbane i nærmiljøet. På en kommunal gressbane, en grusbane eller et klubbanlegg bygget av frivillige. Bak hver landslagsspiller ligger det også en historie om lokale ildsjeler, kommunale vedtak og treningsbaner som noen en gang måtte kjempe for.

Arkivene gjør det mulig å fortelle disse historiene. Ikke bare om resultatene, men om diskusjonene, avveiningene og menneskene bak beslutningene. Saksmappen «Rollon» minner oss om at store samfunnsendringer ofte kan spores i én enkelt mappe. Dersom noen tar seg tid til å åpne den!

IKA Møre og Romsdal ønsker landslaget lykke til videre i VM. Alt for Norge!

Artikkelforfatter er mamma til en ivrig fotballgutt som spiller fotball for Rollon.

Tekst: Vibeke Solbakken Lunheim