08.05.2017

"Den største dagen i mitt liv"

Foto: Ottar Andre Breivik Anderson / SEDAK.
Foto: Ottar Andre Breivik Anderson / SEDAK.
I høve markeringa av 8. mai hentar vi fram igjen eit dokument vi har funne i ei mappe med eksamenssvar i norsk skrivne av elevar i 7. klasse ved Aspøy skole våren 1945. Oppgåva var å fortelje om "Den største dagen i mitt liv". Dei fleste elevane har gjengitt dagar frå mai 1945. Nokre fortel om den utrulege, jublande kjensla 8. mai. Andre om den første 17. mai-feiringa i eit land som igjen var fritt.

Her kan du lese heile eksamenssvaret til Edel, transkribert av IKAMR for anledninga:

Den største dag i mitt liv.

Hvis jeg skal fortelle om den største dag i mitt liv, så er det fredsdagen. Det hadde gått mange rykter om at det skulle bli fred. Men denne gangen var det helt sant.

Mor og jeg skulle inn til tante med noe mel. Da vi var kommet inn til sykehuset, begynte kirkeklokkene å kime. Først ble vi rent fælen begge to. Hva skulle dette bety? Jo, no skjønte vi det. Det var fred! Kirkeklokkene kimte i det uendelige. Det var akkurat som de sa: ”Fred, fred, fred”. Det var nydelig. Vi sto som fjetret, da folk begynte å heise det norske flagget til topps. Det var som flagget forsto hva det skulle til topps for. For det vaiet så nydelig i den svake vinden.

Mor og jeg brydde oss ikke om å gå videre innover. Men vi tok helomvending og småsprang utover mot ”Sankten”. Der ble nazistflagget tatt ned, og det norske flagget kom opp. Det krydde av mennesker alle steder. Gamle menn med lange sløyfer med de norske farger på seg. Det var så rart å tenke på at disse sløyfene og mye annet som hørte Norge til hadde ligget gjemt i alle disse årene. Eldre mennesker sto og gråt, av glede. Det kan hende at det ikke var alle som gråt av glede, men de gråt av sorg. De hadde vel fått bud om at deres sønner eller andre kjære var omkommet eller drept. Slikt var sørgelig.

Da vi kom ut til ”Sankten”, var der svart av folk. Alle hadde små norske flagg på kåpa, eller store norske flagg i handa. Tenk at det var fred. Men denne gangen behøvde vi ikke å tvile. De meldte i radio at Tyskland hadde kapitulert, og krigen var slutt. Jeg visste ikke hvor mor var blitt av. Det var umulig å lete etter henne i denne folkevrimmelen. Jeg traff noen venninner og slo lag med dem. Vi gikk utover. Søster mi kom springende mot meg og gratulerte med freden. Der kom mor også. Hun sa at jeg måtte gå hjem og spise. Jeg sprang hjem og fikk i meg litt mat. Så var det å springe på dør igjen. Far hadde spikret opp flagg og bjørk utenfor hvert vindu. Mange hadde satt kongefamilien i vinduene sine. Det var også mange som hadde navn av kongefamilien på jakkeoppslaget sitt. Jeg tok sykkelen og syklet inn til tante. Det var nesten umulig å komme seg frem med sykkel. Lenger inne var det ikke så mye folk. De fleste var vel på ”Sankten”. Inne på Nørve sto bjørka helt grønn. Trærne vaiet så nydelig i vinden. De hadde vel sin egen tanke om hva som foregikk, de også. Jeg suste snart utover igjen, for her var det ikke noe liv. Da jeg var kommet til Kippervikgata, måtte jeg av sykkelen, for her var det stor trafikk. Det gikk forferdelig langsomt. Men endelig var jeg hjemme.

Da jeg satt inne i stua og ventet på aftensmaten, tenkte jeg på hvor glad de måtte være de som fikk igjen sine som var fart over til England. Og hvor stor glede måtte det ikke være for de som fikk igjen sine fra de forferdelige konsentrasjonsleirene. Men det var også mange som ikke fikk komme hjem. Det var de som var blitt pint i hjel under fangenskapet, og andre var blitt skutt. Det var forferdelig å tenke på. Men de var falt for sitt land. Det var ikke alle de som var fart over til England heller som fikk komme hjem. Noen hadde kanskje ikke kommet seg over, og andre var blitt borte på et eller annet vis. Det var forferdelig. Så det var ikke bare glede hos alle. Imens jeg satt slik, kom maten på bordet. Så snart vi hadde spist, gikk jeg ut igjen. Det var et øredøvende hyl rundt omkring i gatene. Guttene blåste i trompetene hele dagen. Om kvelden var det mye mer folk ute enn vanlig. Om natta brente gatelysa mange steder i byen. De som hadde butikker satt på full belysning i vinduene. Det var derfor mye koseligere å være ute no enn ellers. Da jeg skulle legge meg den kvelden, sovnet jeg mye roligere enn før. For no var jeg helt sikker på at jeg ikke skulle bli vekket av den uhyggelige flyalarmfløyta.

Under finn du originalteksten, digitalisert og lagra i pdf-format.

Kategori: 
Eldre arkiv
Kommune: 
Ålesund